Skjellkjuke (Cerioporus squamosus, syn. Polyporus squamosus) er en saprotrof, vedboende sopp som finnes i store deler av Norge. Arten vokser på en rekke ulike løvtrær, og er kjent for å kunne bryte ned hardved inne i treet. Man kan enkelt skille skjellkjuke fra andre kjuker og vedlevende sopp på grunn av den tydelig skjellete hatten.
Skjellkjuke er en typisk vårsopp som begynner å danne fruktlegemer allerede i slutten av april og begynnelsen av mai. Hvis man er ute etter å spise dem bør man lete tidlig i sesongen, men fruktlegemene blir jo værende utover mot høsten, selv om de mister den gode smaken sin etter hvert som de blir eldre. En god tommelfingerregel er å se etter disse samtidig som man leter etter morkler på våren.
Dette er en type kjuke som danner fruktlegemer med kort levetid. Det vil si at den delen av soppen du kan plukke vokser opp, sprer sporene sine og dør i løpet av én sesong. Typisk faller fruktlegemene på senhøsten. Livssyklusen likner derfor mye mer på østerssopp sin enn på kjuker som danner flerårige fruktlegemer som blir sittende synlig på treet gjennom mange år.
Man finner skjellkjuke på gamle, døende eller døde trær, og de vokser ofte i store bestander når de først har fått spredd mycelet sitt til hele treet.
Utseende til skjellkjuke
Skjellkjuke har en karakteristisk krembrun hatt med tydelige skjell som er litt mørkere i brunfargen enn resten av hatten. Under hatten er det et hvitt porelag. Størrelsen på hatten er alt fra 5 til 30 centimeter, men noen individer vokser seg også betydelig større.
Stilken er ganske tykk og mellomlang.
Er skjellkjuke spiselig?
I mange land regner man unge skjellkjuker som spiselige sopp, men av Norges sopp- og nyttevekstforening er den ennå ikke en del av normlisten. Det vil si at den ikke har blitt faglig vurdert av dem til hvorvidt den bør regnes som matsopp eller ikke her til lands.
Jeg skal ikke garantere for at den er helt trygg å spise, men det jeg kan skrive er at den er helt vanlig å spise i land som USA og sør i Europa.
Spis kun unge skjellkjuker, for de blir seige og mister den gode smaken etter hvert som de blir gamle. Ifølge amerikansk litteratur bør man plukke dem før hatten har en diameter på 6cm.
Forvekslingsarter for skjellkjuke
Skjellkjuke har ingen naturlige forvekslingsarter i norsk natur. Det er klart den kan ligne litt på furuskjellpigg (Sarcodon squamosus) og granskjellpigg (Sarcodon imbricatus) om du kun ser hatten, men her er det store forskjeller. Disse to har nemlig pigger under hatten, og vokser på bakken.
Ellers er det noen som mener den minner litt om knollstilkkjuke (Polyporus tuberaster), men denne har en tydelig rund hatt som vokser på toppen av stilken.
Denne artikkelen inneholder informasjon om sopp. Aldri prøv å spise eller bruke sopp basert på informasjonen du finner på nettet, inkludert her på Naturformidleren. Mange sopp kan være variable i form, farge og størrelse, og det er flere arter som har giftige forvekslinger som ikke nødvendigvis kommer frem i denne artikkelen. Kontakt alltid en Soppsakkyndig før du spiser sopp du ikke selv er trygg på. Kontakt Giftinformasjonen på 22 59 13 00 dersom du mistenker at du har spist giftig sopp.