Pungulv (Thylacinus cynocephalus), også kjent under navnet tasmansk tiger, er en utdødd art pungdyr som holdt på den australske øya Tasmania. Til tross for at arten er best kjent under navnet tasmansk tiger, er den ikke på noen måte relatert til tigere (Panthera tigris), men fikk navnet sitt på grunn av stripene bak på ryggen.
Siden pungulven ble utryddet for så lenge siden, vet vi faktisk ikke all verdens om hvordan den var i naturen. Den var veldig sky, så det var vanskelig å studere den, for man hadde jo ikke ting som viltkameraer den gang pungulven levde.
Pungulv ble utryddet fordi mennesker så på den som et skadedyr, og den ble rett og slett jaktet i hjel. Det var blant annet brukt giftåte og skuddpremier for å drepe dem, og utryddelsen gikk forholdsvis raskt. Til tross for dette tror forskere at pungulven i praksis var en veldig liten trussel mot sau, da de rett og slett foretrakk mindre byttedyr.
Utseende til pungulven
Pungulven var en mellomstor art som ble mellom 1 og 1,3 meter lang, med en kraftig hale på mellom 50 og 60 cm i tilegg. Selve størrelsen kan sammenlignes litt med en litt stor border collie, så den er betydelig mindre enn en vanlig ulv. Vekten var trolig et sted mellom 20 og 30 kg, men det er litt usikkert.
Pelsfargen var gulbrun, og så hadde den disse tydelige «tigerstripene» på ryggen. Det er målt alt fra 13 til 21 slike sorte striper på ryggen. De gikk ikke helt rundt dyret slik som hos en ekte tiger, men stoppet omtrent ved lårene.
Pungulven er kjent for sitt utrolig vide gap.
Levemåten og atferden til pungulver
Det er ikke all verdens man vet om verken levemåtene eller atferden til pungulven, men biologer i dag tror at arten var nattaktiv, og jaktet på små og mellomstore byttedyr som wallabyer, kenguruunger, pademeloner, og fugler som ender og lignende. På dagen tror man at pungulven gjemte seg i små huler eller hule trær, og kun ut for å jakte når det ble skumring. Den hadde ingen naturlige fiender på Tasmania, og var derfor en toppredator i økosystemet sitt.
Siden den har relativt korte bein, regner man med at den var en snikjeger som listet seg opp til byttet sitt og overrasket det. Den hadde et veldig vidt gap, og dette tror man var for å gripe store byttedyr og holde dem fast. Bittstyrken er målt til å være betydelig større enn dingoer i tilsvarende størrelse. Dette kan tyde på at pungulven drepte relativt store byttedyr sammenlignet med kroppsstørrelsen sin, men til gjengjeld trolig hadde lavere suksessrate på jakten sin.
Pungulven levde i alle slags habitat på Tasmania, fra tykke regnskoger til gressletter. Trolig jaktet den enten alene eller i par.
Det er mange bøker og nettsider som sier at atferden til pungulv minnet en del om ulv (Canis lupus) eller andre ulvedyr, men jeg mener at det per 2026 ikke er noe godt belegg for å si dette. Som en enslig snikjeger med litt korte bein som snikjaktet mellomstore byttedyr på natta, er det for oss nordmenn mer naturlig å tenke på atferden mer lik på gaupa (Lynx lynx) enn ulven. Men som et rovpungdyr er pungulv verken et kattedyr eller et hundedyr, men heller noe helt eget som har utviklet seg uavhengig av katte/hunde-linjene.
Pungulvens utryddelse
Den siste pungulven døde sannsymlighet for rundt 100 år siden, i 1930-årene en gang, selv om det er mye debatt om hvorvidt det fortsatt overlevde fragmenterte populasjoner i Tasmania i flere tiår etter den siste sikre observasjonen. Noen mener den døde før starten av 1900-tallet, mens andre påstår den klarte seg til godt etter andre verdenskrig.
Utryddelsen i selve Australia skjedde allerede for rundt 3 000 år siden, da dingoen (Canis lupus dingo) trolig utkonkurrerte pungulven. På Ny-Guinea mistenker man at det skjedde noe lignende, bare med villhunder istedenfor dingoer, og resultatet ble at pungulven fungerte som en reliktart på øya Tasmania i lang tid. Dette fungerte fordi det ikke var dingoer eller villhunder på Tasmania.
Først på starten av 1830-tallet begynte utryddelsen av pungulv på Tasmania. Da trodde bønder og myndighetene at pungulven drepte sau, og det ble bestemt at den skulle fjernes slik at sauene kunne være tryggere. Som nevnt i starten av artikkelen, tror man i dag at pungulven hadde lav kapasitet til å felle sau, så i praksis hadde ikke utryddelsen noe å si for sauebøndene. Det som sannsynligvis skjedde var at villhunder drepte sau og høns, men pungulven fikk skylden.
Det ble innført skuddpremier, gjort lovlig med giftåte som drepte pungulvene, og moderne jaktvåpen gjorde at pungulvene ikke hadde store sjansen til å klare seg.
Først på 1930-tallet ble arten fredet. Dette skjedde kun et par måneder før verdens siste kjente levende pungulv døde i en dyrehage på Tasmania, og trolig var arten da allerede utdødd i naturen.
I dag er arten et symbol på hva som skjer når man jakter først og undersøker etterpå. Utryddelsen av pungulven var helt meningsløs, og påvirket ikke saubøndene i det hele tatt.
Finnes det levende pungulver i dag?
Pungulven er trolig en av de utdødde artene som tiltrekker seg flest kryptozoologer, folk som søker etter utdødde eller mytiske dyr og organismer. Til tross for at tusenvis av interesserte amatører, biologer, økologer og andre har lett etter pungulv i Tasmania, i Australia og på Ny-Guinea i over 50 år, er det fortsatt ingen som har klart å finne verken avføring, pels eller andre rester etter arten som kan bevise at den fortsatt er i live. Det er likevel drøssevis av øyevitner som sverger til at de har sett den, men altså ingen bevis eller tydelige indikasjoner på at pungulven fortsatt lever.
Det er et fåtall biologer som fortsatt tror arten lever på Ny-Guinea, da dette landet inneholder enorme mengder med regnskog som er veldig vanskelig å utforske. De fleste anser derimot arten som utdødd.
Om du faktisk klarer å finne og dokumentere en levende pungulv, blir du ikke bare berømt, men også rik. Det er nemlig lovet ut dusører på over 1,75 millioner amerikanske dollar til den som kan dokumentere at arten fortsatt lever!