Purpurhegre (Ardea purpurea) er en pelikanfugl som noen ganger besøker Norge. Den er litt mindre enn vanlig gråhegre (Ardea cinerea), og kan dessuten skilles på at deler av fjærdrakta er rustrød. Som andre hegrer lever den av å fange fisk, insekter og smådyr mens den vader i grunt vann på våtmarksområder.
Purpurhegrens fysikk
Purpurhegre blir omtrent én meter høye når de står oppreist, og har et vingespenn på 120 til 150 centimeter. Vekten ligger rundt 0,6 til 1,2kg.
Som andre hegrer har de en slank og spriss kroppsfasong med et spydformet nebb som den bruker til å jakte med. Fjærdrakten er rustrød eller kastanjebrun, med grå rygg. Det er en del variasjon i farger og markeringer hos arten, men disse rustrøde fjærene sammen med hegrefasongen er et godt kjennetegn for arten som helhet.
Hva spiser purpurhegren
Purpurhegre bruker det lange og spisse nebbet sitt til å jakte med, og fanger fisk, insekter, krepsdyr og amfibier med det. I hekkesesongen er den også rå på å spise fugleegg, og kan til og med fange pattedyr når den klarer å snike seg inn på dem.
Når purpurhegren jakter, vader den på grunna. Da går den rolig rundt mens den bruker øyne for å se etter fisk og smådyr i vannet, og hogger til med lynraske bevegelser for å fange byttet sitt.
Hvor lever purpurhegren
Purpurhegren har stor utbredeles, og finnes i hele Afrika sør for Sahara, i tropiske Asia og langs Middelhavet her i Europa. Bestaden i Europa og Afrika er den samme, men hvor de oppholder seg avhenger av årstiden. Det har tidligere vært purpurhegrer som har hekket i Europa, men nå trekker alle fuglene til Afrika for å hekke.
Man kan finne purpurhegre i mange ulike habitater, men felles for dem alle er at de har en grad av vann i seg. Dette er jo tross alt en vadefugl. De ser ut til å trives godt i våtmarksområder, og ser også ut til å like menneskeskapte våtmarksområder som kanaler og rismarker godt. Ofte finner man dem i frodige våtmarker som i såkalte takrørsumper (Phragmites australis).
Purpurhegre i Norge
Purpurhegre er en nokså sjelden gjest her i Norge, men det hender at medlemmer av den Europeiske bestanden tidligvis trekker helt hit på senvåren og blir til høsten. Arten har vært observert her rundt 15 ganger totalt.