Seksuell dimorfi er et fenomen i biologien hvor kjønnene hos samme art har ulikt utseende eller atferd. Det er et veldig vanlig fenomen i dyreriket, og som selv vi mennesker har. Typisk bruker man begrepet når forskjellene går utover de fysiske forskjellene som finnes i reproduksjonssystemet.
Man snakker ofte om grad av seksuell demorfi. Høy grad av seksuell dimorfi kan man for eksempel se på fugler hvor hannen har en utrolig fjærdrakt mens hunnene typisk har en «kjedelig» fjærdrakt sammenlignet med hannen. Prakteksempelet er jo indiapåfugl (Pavo cristatus) hvor hannen har den utrolige stjerten med sterke farger, mens hunnene mangler denne helt.

Andre arter kan ha lavere grad av seksuell dimorfi. For eksempel er en rødrevhann (Vulpes vulpes) omtrent 10 til 15 % større enn hunnene. Det er forskjell nok til at det er en tydelig trend hvis du veier rever, men neppe noe man legger merke til med det blotte øyet.
Helt på andre siden av seksuell dimorfi har vi de artene som ikke har tilsynelatende noen grad av seksuell dimorfi utover kjønnsorganene. Dette gjelder arter som for eksempel papegøyer som blågulara (Ara ararauna) hvor vi mennesker må bruke DNA-prøver for å finne ut hvilket kjønn der er.
Andre raske eksempler er gevir hos hjortedyr, størrelseforskjeller (hos en hel rekke arter), kompleksiteten av sangene hos fugler, eller farge på pels eller fjærdrakt.

Seksuell dimorfisk atferd
Seksuell dimorfi trenger ikke å være direkte knyttet til utseende, men kan også knyttes til atferd. Dette ser man ofte mest tydelig under paringsritualer og utførelse, men kan også sees i andre settinger som for eksempel arter hvor hannfugler lager rede, eller hos ulver (Canis lupus) hvor hannene vandrer langt fra fødestedet sitt når de skal finne partner, mens hunnene blir værende signifikant nærmere.
Som oftest er slik seksuell dimorfisk atferd på sett og vis knyttet opp mot reproduksjon, enten i veldig synlig eller mer skjult omfang. Man ser ofte at hanner har et større territorium enn hunner, eller vandrer lenger.

Seksuell dimorfi for å forutse monogami
Man kan ofte, men ikke alltid, si noe om en arts grad av monogami (det vil si, hvor stor sjanse det er for at de danner par uten å utdøve utroskap) ved å se på grad av seksuell dimorfi hos arten. Man ser ofte at arter med høy grad av seksuell dimorfi har lavere sjanse for å utøve monogami.
Arter hvor man ikke ser forskjell på kjønnene i det hele tatt kan derfor antas å være monogame (som hos papegøyer). Dette er en OK tommelfingerregel, men den stemmer altså ikke alltid. Man har likevel brukt denne for å forutse monogmi hos arter med greit hell.

Seksuell dimorfi hos mennesker
Vi mennesker har en viss grad av seksuell dimorfi, og menn er typisk 10 til 20 % tyngre og rundt 7 til 9 % høyere enn kvinner. Proporsjoner og muskelmasse er dessuten ulik.
Hvordan og hvorfor seksuell dimorfi utvikles
Seksuell dimorfi er et godt eksempel på seksuell seleksjon i praksis. Her ser man at hunnene foretrekker de individene som har visse karakterer (for eksempel velger hunnpåfugl den flotteste hannpåfuglen), eller at hannene med visse karakterer klarer å få avkom (som hos gorilla eller løver som må kjempe mot andre hanner for å pare seg; da vil essensielt kun den største og sterkeste hannen få unger).
Her vil arten altså selektere mot disse karaktertrekkene som gir økt sjanse for reproduksjon, og over tid vil disse utvikle seg til å bli kraftigere og større. Gitt at miljøet forblir stabilt kan man derfor anta at graden av seksuell dimorfi vil gradvis øke over tid.
