Vinterstopp (Flammulina velutipes) er en vedboende sopp som regnes som spiselig av Norges sopp- og nyttevekstforening. Den finnes på hele vinterhalvåret fra september av til omtrent midt i april. Selv har jeg funnet mest av den på våren i mars-april når snøen har smeltet og plussgradene regjerer, men den kan også fint dukke opp på milde vinterdager rundt årsskiftet.
Som en vedboende sopp er vintersoppen saprotrof, noe som betyr at den lever av å spise treet den lever på. Den kan finnes på både levende og døde trær, og ser ut til å trives godt på osp (Populus tremula) og selje (Salix caprea), men kan også dukke opp på hassel (Corylus avellana), bøk (Fagus sylvatica) og alm (Ulmus glabra). Den trives med en del fuktighet, så let etter den langs elver og bekker.
Ofte vokser vintersoppen høyt opp på stammen, så her får du enten øve på å klatre eller ta med deg en stige for å få tak i den. Den vokser i klynger, så du finner ofte mange titalls sopp tett inntil hverandre. Så ikke se ned på bakken som du vanligvis gjør på sopptur, men vend heller blikket oppover, så finner du nok vintersopp.
Om du vil prøve deg på å spise vintersopp bør du forkaste stilken, da den er seig og hard. Spis heller kun hattene. Arten er relativt vanlig, og det er forholdsvis mange som plukker den, da det ikke er så mye annet som vokser på denne årstiden.
Vintersoppens kjennetegn
Vintersoppen er en skivesopp med hvitt sporepulver. Den har avrundende skivekanter. Hatten blir mellom 2 og 6 centimeter i diameter, med en gulbrun til rødgul farge. Stilken er mellom 6 og 8 cm lang, og er som regel lys gul øverst, og fløyelsfiltet brunlig lenger ned.
Soppen er hygrofan, noe som betyr at den skifter farge som respons på fuktighet i miljøet. Dette ser man tydelig på stilken som kan være helt brunsort.
Andre vintersopp
Navnet vintersopp brukes også om hele Flammulina-slekten, hvor det er 3 arter i Norge. Av disse er det kun Flammulina velutipes, altså den som også kalles vintersopp, som er vanlig.
De andre vintersoppene er langsporet vintersopp (Flammulina elastica) og blek vintersopp (Flammulina fennae). Begge disse regnes som svært sjeldne. Det er usikkert om de faktisk er sjeldne, eller om det skyldes at få personer kjenner til den, og dermed få som registrerer dem.
Alle vintersopper er spiselige, så det er ingen krise om du finner langsporet vintersopp eller blek vintersopp. Det er for øvrig veldig vanskelig å skille de fra hverandre uten mikroskop.
Forvekslingsarter for vintersopp
Vintersopp har ingen naturlige forvekslingsarter på vinter og vår, men om høsten kan den potensielt minne litt om flatklokkehatt (Galerina marginata). Disse kan derimot enkelt skilles på at flatklokkehatt har brunt sporepulver, har ring, og er mer tydelig skille på stilken. Flatklokkehatt er ekstremt giftig, med en potensielt dødelig dose amatoksin i seg.
Om du ikke føler deg helt komfortabel med å skille disse to artene anbefaler jeg å heller plukke noe annet på høsten, og heller la vintersoppen få stå til vinteren og våren. Da finner man nemlig ikke flatklokkehatt lenger.
Alternativt er et sporeavtrykk en enkel måte å skille dem. Legg de på et papir over natten og se om sporene som faller ned er brune eller hvite, så har du svaret sitt. Er de hvite er det vintersopp, er de brune er det flatklokkehatt (eller en annen slørsopp).
Denne artikkelen inneholder informasjon om sopp. Aldri prøv å spise eller bruke sopp basert på informasjonen du finner på nettet, inkludert her på Naturformidleren. Mange sopp kan være variable i form, farge og størrelse, og det er flere arter som har giftige forvekslinger som ikke nødvendigvis kommer frem i denne artikkelen. Kontakt alltid en Soppsakkyndig før du spiser sopp du ikke selv er trygg på. Kontakt Giftinformasjonen på 22 59 13 00 dersom du mistenker at du har spist giftig sopp.