Myting er et begrep som brukes når fugler feller gamle fjær og får nye. Fjærne til fugler er laget av keratin, det samme stoffet som finnes i vårt eget hår, og som slites med tiden. Fugler må derfor kaste gamle fjær og vokse ut nye for å beholde de livsviktige egenskapene som vannbeskyttelse, isolasjon og flyvedyktighet.
Ungfugler og unger har også typisk litt annerledes fjærdrakt enn voksne fugler, og her må de også myte for å bytte fra ungfugldrakt til den vanlige voksendrakten. For mange fugler innebærer dette å myte fra en slags dundrakt til skikkelige fjær.
Ulike fugler har litt ulike strategier for å myte fjærne. Det er nemlig ikke helt problemfritt med mytingen, for om man bytter ut for mange av svingfjærne samtidig vil ikke fuglene kunne fly. For noen arter er dette åpenbart helt krise!
Så hvordan løser fuglene problemet med mytingen?
Store rovfugler som ørner, falker, våker, gribber og lignende løser mytingen ved å felle svært få fjær om gangen. Disse artene tåler rett og slett ikke noen uker med flyveudyktighet, og må derfor bytte fjærdrakta over flere år. Å bytte alle fjærne for en stor rovfugl som kongeørn (Aquila chrysaetos) er en prosess som tar mellom 2 og 3 år. Her vil de bytte småfjærne på kroppen oftere, mens de store fjærne som brukes for å kunne fly altså kan måtte brukes i opptil 3 år før de byttes.
Ender, gjess og en hel haug andre fugler løser problemet på en helt annen måte. De bytter rett og slett hele fjærdrakta samtidig. Da vil de ha en periode på 3 til 7 uker (avhengig av arten) hvor de ikke kan fly i det hele tatt. Da må de finne en strategi for å overleve, og for noen av artene som ærfugl (Somateria mollissima) og stokkand (Anas platyrhynchos) innebærer det bruk av eklipsedrakt for å gi bedre kamuflasje. Denne er ikke så spraglete som pryddrakten til noen ender vanligvis er, og gir bedre beskyttelse mot rovdyr. Andre arter løser den flyveudyktige perioden ved å «gjemme seg» til sjøs hvor det naturlig er færre farer.
Også pingviner myter alle fjærne sine på én gang. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut siden de uansett ikke kan fly, men problemet deres er at de heller ikke flyter mens de myter fjærne. Det betyr at de må oppholde seg på land i mellom 3 og 4 uker mens de myter, og har ingen mulighet for å skaffe mat i denne perioden. For noen arter kan de miste så mye som halvparten av kroppsvekten sin mens de myter, og dette er en svært risikofylt periode for dem.
I tillegg gjør klimaendringer det ennå mer krevende. Det har vært eksempler på kolonier med pingviner hvor alle ungene har dødd fordi isen de bodde på smeltet før de hadde fått mytet om til voksen fjærdrakt, og de rett og slett druknet.
Noen fugler myter også to ganger i året. Dette kan være fornuftig, da det lar dem kombinere det med ulik fjærdrakt på vinter og sommer. Her har vi arter som fjellrype (Lagopus muta) og mange andre fjellfugler som bytter fra farget fjærdrakt om sommeren, til hvit fjærdrakt på vinteren. Da får de bedre kamuflasje, og får mytet i samme slengen. Mange arter som bytter fjærdrakt to ganger årlig har én komplett myting, og én delvis myting hvor de beholder flyvedyktigheten i større grad.
