Eklipsedrakt er et begrep som brukes om fjærdrakten til hannender når de er utenfor parringstiden hvor de har pryddrakt. Typisk er eklipsedrakten mye mindre iøyefallende enn praktdrakten, og hannene er ofte veldig like på hunnene av samme art. De fleste arter bytter raskt fra pryddrakten til eklipsedrakten etter paring og egglegging, og molter mens hunnene vokter egg og eventuelt oppdrar ungene.
Samtidig som hannendene har eklipsedrakt bytter de svingfjærene sine, og kan derfor ikke fly. Man ser derfor ofte at de ligger i vannet for å holde seg unna potensielle farer i denne perioden, siden de ikke lenger kan fly vekk fra rovdyr og andre farer. Den mindre iøyefallende eklipsedrakten er også med på å øke kamuflasjen deres, noe som kommer godt med når de er på land eller vil skjule seg fra rovfugler.
De fleste arter med eklipsedrakt har denne midt på sommeren, i juli til august. De aller fleste ender har eklipsedrakt, men også andre fugler som gjess, jungelhøns og andre kan ha det. Både kjente arter som stokkand (Anas platyrhynchos) og ender med karakteristisk fjærdrakt som mandarinand (Aix galericulata) operer med en brunspraglete og mye kjedeligere eklipsedrakt.
Noen arter forblir i eklipsedrakten frem til neste vår. Da bytter de fjærdrakten tilbake til pryddrakt som skal brukes for å vinne gunsten til hunnender og finne seg en partner. Andre arter, som vår egen stokkand, bytter tilbake til vanlig fjærdrakt etter bare 2 til 3 måneder, så du kan se stokkender i pryddrakt gjennom hele vinteren.
Hvorfor bytter endene fjærdrakt?
Fjærne til fugler er lager av keratin, det samme stoffet som finnes i håret til pattedyr. Dette slites jo med tiden, og slitte fjær betyr at de flyr dårligere, eller ikke i det hele tatt. Derfor bytter både ender og andre fugler fjær. Dette kalles for myting.
Noen arter bytter noen få fjær (og kun noen få svingfjær) om gangen, og får en ny fjærdrakt over mange år. Andre, som endene, bytter mer eller mindre alle svingfjærene samtidig, og får da en periode hvor de ikke kan fly. Det er i denne perioden vi ser at hannene har eklipsedrakta. Hunnene bytter også alle svingfjærne samtidig, men siden hunnene allerede har kamuflert drakt, beholder de samme mønster.
Selve grunnen til at disse artene får en eklipsedrakt er fordi pryddrakta gir dem tilnærmet null kamuflasje. Dette er naturligvis livsfarlig når de ikke kan fly, så ved å bytte til en mer kamuflert eklipsedrakt øker de sjansene for å overleve den flyveudyktige perioden.
Skille mellom vanlige hunner og hanner i eklipsedrakt
Når fuglene bytter til eklipsedrakt kan det være mye vanskeligere å skille mellom hanner og hunner av samme art. Nå blir forskjellene langt mer skjulte, men det er likevel mulig å skille kjønnene hos de fleste ender. Siden de nøyaktige tingene du må se på varierer litt fra art til art, blir dette avsnittet mer generelt.
Det du bør se etter først er nebbet. Dette gjelder hos mange arter som stokkand, ærfugl (Somateria mollissima), og mandarinand; begge disse har forskjellige farger på nebbet hos hanner og hunner. Og selv om de bytter hvert eneste fjær på hele kroppen, forblir nebbet i samme farge. For noen arter gjelder det samme prinsippet for øyefarge, da de naturligvis ikke bytter øyefarge når de endrer til eklipsedrakten.
Hos andre arter er det vanskeligere. Hos arter som brunnakke (Mareca penelope) og toppand (Aythya fuligula) må man se på fargenyansene i drakten. Her er nebbet samme farge hos hunnene, men eklipsedrakten har andre fargetoner enn hunnene sin drakt.
Hos krikkand (Anas crecca) skal du være ganske dreven for å kunne skille mellom hunner og hanner i eklipsedrakt. Her har hanne ofte litt mer grå, finkornet nyanse i drakten, mens hunnene har mer brunlige, grove flekker. Når man sammenligner de på et bilde kan man se forskjellen, men i felt er det litt mer krevende, og forutsetter at man har litt kunnskap til arten.