Autotomi er en atferd hvor et dyr amputerer en del av seg selv. Dette skjer ofte som en del av en strategi for å rømme fra et rovdyr, som hos firfisler og andre krypdyr som kaster halen for å rømme vekk fra farer mens rovdyret blir distrahert av halen, eller skalldyr som krabber som kaster klør eller bein når de sitter fast eller må rømme fra noe som prøver å spise dem.
Som oftest er autotomi forbundet med et annet konsept kalt regenerasjon. Regenerasjon er evnen til å vokse ut den tapte kroppsdelen igjen. Hos noen dyr blir regenereringen mer eller mindre like god som tidligere (som hos krabber), mens hos firfisler og andre krypdyr vil den regenererte halen være en skygge av sitt tidligere selv.
Alle dyr som driver med autotomi har utviklet egne løsninger for å gjøre amputasjonen rask og enkel. Typisk er dette bruddeledd som knekker av lett, og som har mekanismer for å stoppe blødning og skade som følge av amputasjonen. Den ekstakte mekansmen varierer mellom de ulike gruppene som utøver autotomi, og har utviklet seg uavhengig av hverandre hos de ulike gruppene.
Eksempler på autotomi i norsk natur
Stålorm, sandfirfisle og nordfirfisle
Av norske krypdyr er det først og fremst stålorm (Anguis fragilis), nordfirfisle (Zootoca vivipara) og sandfirfisle (Lacerta agilis) som driver med autotomi. Alle disse er firfisler som bruker selvamputasjon ved å kaste fra seg halen for å forvirre rovdyr som prøver å spise dem. Musklene i halen gjør at den fortsetter å sprelle en god stund etter at den kastes, og firfislene kan smette lynraskt unna mens rovdyret fikserer på halen.
Når disse kaster halen sin, vil de kunne regenerere en ny hale. Denne består av brusk istedenfor vanlig skjelett, og blir kortere og har en litt annerledes farge enn den originale. Som du kan se på bildet under ser den ganske ulik ut originalen.
Halen brekker alltid av et lite stykke bak kloakkåpningen til firfislene. Dette er åpningen som brukes for å tisse og bæsje fra, og hele firfislen er derfor helt funksjonell selv etter å ha kastet halen.
Edderkopper
Det er en del debatt som edderkopper har «ekte autotomi» eller en egen variant av det ettersom mekanismene er noe ulike, men konseptet er i alle fall likt. Om en edderkopp blir bitt eller stukket av et dyr med gift kan det raskt amputere et bein. Den har spesialiserte bruddpunkter like ved skillet mellom kropp og bein hvor det finnes en egen membran som forsegler såret med det samme. Dette er svært viktig for edderkopper, da de trenger trykk i kroppen for å bruke beina, så uten denne membranen ville de ikke lenger kunne beveget seg.
Det er dokumentert at edderkopper kan kaste et bein hvis de blir stukket av en veps eller annet dyr med gift, og dette skjer så raskt at det faktisk stopper giften fra å spre seg til selve kroppen. Ellers kan de kaste bein hvis de sitter fast eller blir holdt fast av et rovdyr som klarte å få tak i et bein. Mange barn har nok opplevd å kun sitte igjen med ett enkelt bein etter å ha fanget en edderkopp som de holdt fast i et bein.
Hos unge edderkopper kan beina vokse ut igjen ved hamskifte, mens for fullvoksne edderkopper vil de aldri vokse ut. Edderkoppene er likevel overrraskende gode til å bevege seg med kun 5, 6 eller 7 bein, og ser ikke ut til å fungere spesielt mye dårligere ved tap av et par bein.
Krabber
Hvis du plukker strandkrabbe (Carcinus maenas) i fjæra, vil du ofte oppdage at langt ifra alle har to klør og 8 bein. Også de fleste krabber kan amputere både bein og klør etter behov, og disse vil vokse ut gradvis ved hamskifter.
Sjøstjerner
Sjøstjerner har autotomi som en viktig del av forsvarsstrategien sin mot rovdyr, og har mekanismer som strammer musklene i én eller flere armer og amputerer dem. Armene kan vokse ut igjen, og i tilfeller hvor deler av sentralskiven sitter fast i armen kan det dessuten vokse ut en hel sjøstjerne fra denne.
De fleste sjøstjerner i norsk natur har 5 armer, men visse arter kan ha flere titalls.
