Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) er en underart at reinsdyr som kun finnes på Svalbard. Den skiller seg tydelig fra andre reinsdyr ved at den har kortere bein og en mer kompakt kroppsbygning. Dette er tilpasninger den har utviklet for å tåle det ekstreme klimaet så langt nord.
Svalbardreinens utseende
Svalbardreinen ser ut som reinsdyr flest, men kroppen er mer kompakt med kortere bein, kortere snute, små ører og mer pels på nese og mule enn andre reinsdyrunderarter. Selve hodet er også mindre sammenlignet med kroppen.
Arten har tykk underull med lange og luftfylte dekkhår, noe som gir den utrolig god isolasjonsevne. Dette er helt nødvendig når den bor i et så kaldt klima.
Hannene veier typisk rundt 65 kg om våren og oppimot 90 kg på høsten, mens simlene sin vekt går fra rundt 50 kg om våren til 70 kg om vinteren. Høyden til hannene er 160 cm, mens simlene sin er 150 cm. Fargen på pelsen er som regel brun på ryggen og lys på buken på sommeren, mens om vinteren blir den lysere slik at den ser lysegrå eller gulhvit ut.
Hva spiser svalbardrein?
Svalbardrein har en ganske variert diett på sommeren, og spiser det den kommer over av både planter, mose og lav. Da beiter den i frodige tundraområder, og går godt opp i vekt i løpet av sommersesongen. Det er nokså unikt at svalbardreinen kan spise og fordøye mose, for det har de fleste andre reinsdyr problemer med.
Om vinteren beiter den i fjellsider, på rabber og på høyereliggende platåer. Felles for alle disse er at det er mindre snø der, så den behøver ikke å grave så dypt for å komme til maten sin. På vinteren bruker den også fettreservene fra sommeren for å komme seg gjennom en sesong med dårligere mattilgang.
En typisk svalbardrein mister opptil 20 kg med fett i løpet av vinteren, så når bakken blir bar igjen på sensommeren, er det veldig kjærkomment.
Flokkstrukturen til svalbardrein
Svalbardrein lever i ganske små familiegrupper på 4 til 5 dyr. Disse består av en simle som fungerer som leder, samt én til to av hennes kalver og muligens et par andre hunner som har fått innpass i flokken.
Hannene lever for seg selv utenom parringstiden. Da skaper de seg et harem, som kan bestå av 10 til 12 simler og ungdyr. Siden det fødes én hann for hver hunn, ser man raskt at ikke alle hannene får dannet harem. Her er det kun de største og sterkeste hannene som får kontrollere et harem, og de må alltid være beredt for å forsvare det mot andre hanner som har lyst. Da bruker de gevirene sine for å måle krefter.
Siden Svalbardreinen lever nokså spredt fra hverandre er det lite aggresjon mellom grupper utenom i brusten hvor hannen da skal forsvare disse harmene sine.
Livet til svalbardreinen
Svalbardreinen sitt liv er tydelig preget av kampen mot miljøet. Svalbard er ikke et gjestmildt sted, men takket være de unike adaptasjonene til svalbardreinen klarer den å overleve likevel.
Livet til svalbardreinen begynner når de fødes i starten av juni. Den dier i tre måneders tid, så når høsten kommer er den klar til å spise fast føde. I perioden hvor simla dier har hannen mistet geviret sitt, så det er enkelt for dem å passe på ungene fra innpåslitne hanner.
Ungene går med moren i minst ett års tid, men mange går i familiegruppen med moren lenger. Hannene vil derimot alltid forlate denne gruppen ved maks to års alder. Da må hannene leve for seg selv, og kanskje danne et harem i fremtiden. Det er riktignok sjeldent at en ung hann klarer å danne og kontrollere et harem før den har vokst seg litt større, typisk minst 3 – 4 år.
I motsetning til villreinen her på fastlandet, har ikke svalbardrein noen faste sommer- og vinterbeiter, men beveger seg heller fritt i et mer eller mindre fast område.
Hvor bor Svalbardrein?
Svalbardrein finnes kun på hovedøya Spitsbergen på Svalbard. De trives på så godt som alle områder som ikke er dekt av isbreer. Det er anslått til å være rundt 22 000 svalbardrein.
Underart eller egen art?
Per 2026 regnes svalbardrein som en underart av reinsdyr (Rangifer tarandus), og er derfor også genetisk ulik fra vår ville fjellrein (Rangifer tarandus tarandus) som vi har på fastlandet.
Det er likevel noen genetiske analyser som har vist at svalbardrein er mer ulik fra de andre reinsdyrunderartene enn de andre er fra hverandre, og som mener at den derfor bør regnes som en egen art. Det kan godt være at den skilles ut som en egen art i fremtiden, men per nå er det altså antatt å være en underart.