En kelofuru, også kjent som en furugadd, er en død, sølvfarget furu som mangler bark. Det tar flere hundre år for et furutre å bli til en kelofuru, da furuen kan leve i mange undre år før den dør.
Det er heller ikke gitt at furuen blir et kelotre når den dør, og det er faktisk ingen som er helt sikre på mekanismene som gjør at noen døde furutrær tørker ut og blir til kelotrær, mens andre råtner raskere.
Det som er helt sikkert er at kelofuruene du finner er svært gamle, og mange av de er datert til å ha spirt på 1300-tallet! Da noen av disse spirte hadde svartedauden fortsatt ikke herjet.
En kelofuru er ikke en egen art, men bare et navn på et furutre (Pinus sylvestris) som har dødd og kommet til denne delen av livssyklusen.
Hvor finner man kelofuru
Om man går veldig langt tilbake i tid var kelofuruer et vanlig skue i skogen, da trærne naturlig fikk vokse, leve og dø når den tid kom. I nyere tid har derimot vi mennesker drevet med flathogst av skogen hvor mer eller mindre alle trær blir felt, og ingen furuen rekker å leve lenge nok til å bli kelotrær.
Det er likevel flere steder i Norge hvor man kan finne kelofuru, og dette er først og fremst i områder hvor det har vært vanskelige eller ulønnsomt å drive med skogbruk. Du må lete i gammelskog som ikke har blitt hogd.
Du kan i dag finne kelofuru i verneområder som Øvre Pasvik, Femundsmarka og Gutulia og deler av Trillemarka i Sigdal, men du kan også finne det andre steder rundt om i landet.
Kelofuru som leveområde for sjeldne arter
Det som gjør en kelofuru så viktig er at den er et leveområde for mange sjeldne, sårbare og viktige arter. Mange av disse lever kun på døde furutrær, og ikke noen andre steder.
De er hjem til både lav og sopper som er helt avhengige av disse kelofuruene for å leve, inkludert arter som ulvelav (Letharia vulpina) eller sølvfurukjuke (Dichomitus squalens).
Kelofuruer er også hjem til en rekke insekter og andre virvelløse dyr, og ikke minst ypperlig likt av ulike typer hakkespettarter.
Mange arter som finnes på kelotrær er på rødlista, noe som betyr at de er truet med utryddelse eller bestandsnedgang.
Det produseres omtrent ikke nye kelotrær
Dagens skogbruk fungerer slik at furutrærne felles når de er rundt 100 til 120 år gamle, så det dannes i praksis ikke noen nye kelotrær lenger. Og selv i områder hvor man ønsker å ta vare på trær for å få nye furutrær, er dette en prosess som tar mange hundre år, slik at det i all praksis ikke kommer noen nye kelotrær med det første.
Dette er også grunnen til at det er så viktig å ta vare på de kelofuruene vi allerede har. Det har lenge vært normalt for turgåere og andre å bruke kelotrær til bålet (det et tross alt veldig enkelt å få fyr på), men dette er i dag forbudt, og definitivt ikke noe man bør gjøre.