Kakapo (Strigops habroptila) er en av verdens mest utrydningstruede arter, med kun noen få hundre individer igjen. Denne fuglen er en flyveudyktig papegøye, og møtte enorme utfordringer da arter som rødrev (Vulpes vulpes) og huskatter (Felis catus) ble innført til New Zealand hvor den holder til.
Tidligere hadde ikke den karakteristiske kakapoen måttet forsvare seg mot rovpattedyr, men når både katter, rever og andre rovdyr dukket opp sammen med mennesker, tok det ikke lange tiden før bestanden ble totalt desimert. Siden den ikke kan fly må den klatre opp i trærne for å stikke fra rovdyr, men farten til kakapoen er altfor lav for å være noen utfordring for en rødrev på jakt.
Heldigvis finnes det rovdyrfri øyer på New Zealand, og på disse har avlsprogrammet til kakapoen gitt de beste resultatene noen sinne, med hele 90 nye fugler i 2026-sesongen! Dette er en vanvittig økning fra 235 kakapoer til hele 325.
90 nye fuglunger i 2026
Å øke bestanden med hele 90 nye fuglunger er helt magisk når man vet at det originalt kun bare 235 ville fugler igjen. Det er en økning på nesten en tredjedel av bestanden, og viser at bevaringsprogrammene for arten faktisk fungerer. Men det var likevel noen sykluser i spill for å skape et slikt fantastisk år for denne spesielle fuglen.
Akkurat som mange av våre egne truede dyr er avhengige av gnagerår for å ha gode avlsår (som fjellrev eller snøugle), er kakapoen avhengig av bær fra et tre som heter rimutre (Dacrydium cupressinum). Dette er et bartre som kun finnes på New Zealand, og bærene er ekstremt viktige for både kakapoen og flere andre stedegne fuglearter.
For kakapoen er det rett og slett slik at mange par ikke engang legger egg med mindre det er rikelig med tilgang til rimubær, noe som skjer gjennomsnittlig hvert fjerde år. I 2026 hadde vi altså et slikt rimubærår hvor trærne bugnet over av bær, og kakapoene la gjerne egg!
Det er ikke enkelt å vite når neste slike bærmodning skjer, for det er først og fremst klimaet og været som bestemmer det, selv om man tidligere har sett at det skjer omtrent hvert fjerde år. Men, akkurat som med gnagerårene, ser det ut til at klimaendringer gjør syklusen mer ustabil og uforutsigbar enn tidligere. Vi vet at det med sikkerhet ikke blir et nytt godt år i 2027, da trærne bruker året etter et bærår til å komme seg, men med flaks kan det skje spennende saker allerede i 2028.
Avlsprogrammet for kakapoer
For å redde kakapoen fra utryddelse, har New Zealandske myndigheter satt igang et intensivt bevaringsprogram. Alle levende kakapoer er utstyrt med sendere som lar forskere og veterinærer finne frem til dem med regelmessige intervaller for å forsikre seg at alt står bra til med dem. Øyene hvor de fortsatt lever er dessuten strengt regulert, og her er det strengt forbudt med rovpattedyr eller andre sortlistede arter som potensielt kan skade eller drepe fuglene.
I tillegg får de fleste fuglene ekstra fôr i perioder hvor det trengs, da man rett og slett mener at vi ikke kan risikere å miste én eneste fugl. Da har myndighetene bestemt at de heller vil drive slik intensiv bevaring med høy grad av menneskelig påvirkning, fremfor å skjerme dem og la naturen gå sin gang. Dette har også ført til at de ansatte innimellom må fjerne egg eller unger fra moren for å håndfôre dem lenge nok til at de klarer seg selv.
Det er umulig for vanlige folk å oppsøke eller se en vill kakapo, og man finner dem heller ikke i dyreparker, så vi må nøye oss med å se bilder av disse unike fuglene. Men vi kan selvfølgelig håpe at avlsprogrammet forblir så vellykket at disse unike papegøyene igjen blir et normalt skue i de New Zealandske skoger.
