Se for deg at du er en liten fink som bor på en liten stein i havet. Det er noen få trær og busker som lar deg suge i deg nektar og spise frø etter regnsesongen, men hva skal du gjøre resten av året? Det er tross alt ikke én eneste ferskvannskilde på øya, og vann og næring må man jo ha! Når det er tørke finnes det verken frø eller annet plantemateriale, og insekter er heller ikke enkelt å få tak i.
Vampyrfinkene (Geospiza septentrionalis) på Galápagosøyene har løst denne utfordringen på en helt spesiell måte. Over tid har de utviklet egenskapen til å suge blod fra større fugler, og får dermed både fuktighet og næring i ett og samme måltid. Dette lar dem overleve i disse vanskelige forholdene selv i tørkeperioder hvor det verken er ferskvann eller annen mat tilgjengelig!
De utvalgte ofrene er nazcasule (Sula granti) og rødfotsule (Sula sula). Dette er to fiskespisende fugler som bruker øyene som hvilesteder når de ikke flyr for å jakte fisk på havet. De ser ikke ut til å bry seg stort om å bli hakket til blods av de betydelig mindre finkene, og når finken først har kommet seg gjennom huden strømmer flere vampyrfinker til for å få i seg noen edle dråper.
Under kan du se et videoklipp av en vampyrfink som hakker på en nazcasule.
Vampyrfinkens unike levemåte
De unike vampyrfinkene finnes bare på to øyer, nemlig øyene Wolf og Darwin på Galápagosøyene, en vulkanisk øygruppe som ligger omtrent 1 000 km utenfor Ecuador. Begge Galápagosøyene hvor man finner vampyrfink er ubebodde av mennesker, er henholdsvis 2,8 og 2,33 km² store, og mangler helt tilgang på ferskvann utenom akkurat i regnesesongen. Om du trodde Galápagosøyene var isolert nok i seg selv, er Darwin og Wolf ennå mer ekstreme, da disse to ligger omtrent 100 kilometer vekk fra resten av Galápagosøyene.
Begge øyene er vernet for turisme, så det er kun forskere eller andre med et ærend der som kan gå i land. Og om man først får tillatelse fra ecuadorske myndigheter, er det likevel veldig utfordrende, for det er ingen strender man kan gå i land på, kun sort lavastein rundt hele øya.
Mesteparten av året er øyene nokså øde og ufruktbare, i sterk kontrast til i havet utenfor, da begge øyene er kjent for å være paradis for dykkere. Øyene er også kjent for ekstreme forskjeller avhengig av året; enten er de supervåte i regntiden, eller så er de knusktørre resten av året.
Slike øyer gir naturligvis svært krevende forhold for småfugler som vampyrfinken, og over lang tid har de utviklet disse helt spesialiserte måtene å takle de unike utfordringene på. Forskere tror at det hele startet med at vampyrfinken nappet parasitter i fjærne til sulene, og at de altså hadde en mutualistisk symbiose som var positiv for begge parter. Over tid tror man dette har utviklet seg til det vi ser i dag, at den napper på sulene helt til de begynner å blø, og det er da den får det ekte måltidet den er ute etter. Nå virker det ikke som om vampyrfinkene er ute etter parasitter på fjærne og huden til sulene i det hele tatt, og går rett for blodet.
Det er vanskelig å se for seg at dette er positivt for sulene, så nå er trolig samarbeidet parasittistisk symbiose hvor vampyrfinken tjener på «samarbeidet», mens det blir en belastning for sulene. Til tross for dette ser ikke sulene ut til å bry seg all verdens. Kanskje blir det litt som når vi blir bitt av mygg – det er jo plagsomt, men ikke irriterende nok til at man gidder å stikke av.
I tillegg til blod spiser også vampyrfinkene vanlig mat når det er tilgjengelig. Det er noen planter som produserer frø i korte perioder i løpet av året, og ellers er fugleegg fra andre fugler alltid er kjært måltid for en sulten vampyrfink. Så selv om vampyrfinken ser ut til å være avhengig av blod for å overleve på de krevende øyene, er det likevel anslått til å være kun rundt 10 % av dietten dens totalt sett.
Tarmfloraen til vampyrfink er veldig lik på vampyrflaggermus sin
Når forskere undersøkte hvordan vampyrfinken kan overleve store deler av året med en diett primært bestående av blod, måtte de selvsagt ta en nærmere titt på tarmfloraen til fuglen. Dette blir gjort i en større studie hvor en hel haug ulike finker fra Galápagosøyene ble undersøkt, og resultatet var egentlig veldig tydelig: alle finkene hadde omtrent lik tarmflora, utenom vampyrfinken som hadde en svært ulik flora. Her var det en helt annen sammensetning av bakterier og sopp, både i artssammensetning og mengde.
Når man derimot sammenlignet vampyrfinken sin tarmflora med kjøttetere var det en bedre match, for ikke å snakke om når de sammenlignet den med vampyrflaggermus (Desmodus rotundus) som også lever av å drikke blod fra andre dyr.
