Epifytter er et begrep som brukes om planter som vokser og lever på andre planter, fremfor i jordsmonnet som planter vanligvis vokser i, samtidig som epifyttene ikke parasitterer på plantene. Det vil si at de rett og slett bruker andre planter som vekstsubstrat, og fordelen er typisk at de får mer sollys enn om de ville vokst på bakken.
Det finnes både såkalte obligate epifytter hvor stort sett alle individene av arten må vokse på en vertplante, samt planter hvor kun noen få individer lever som epifytter (fakultative epifytter). Sistnevnte er normalt hos mange typer lav, mose og planter som lever i våre egne skoger: de vokser godt på et tre, men er også helt vanlige å finne på bakken i jordsmonnet eller på et berg. Her er det liksom litt tilfeldighetene som har ført til at de vokser som epifytter, ikke en spesialisert strategi.
Et kjent eksempel på en fakultativ epifytt er såkalt flogrogn, som er navnet man bruker om rogn (Sorbus aucuparia) som vokser på andre trær. Normalt vokser jo rogn som et tre på bakken, men når fugler transporterer rognebær opp i trærne for å spise dem, faller noen naturligvis ned og blir liggende på trestammen eller et flatt sted oppe i treet. Da kan disse slå rot på treet, og det vokser et lite tre opp av det andre treet.
Obligate epifytter
I tropiske strøk er det veldig vanlig med planter som er obligate epifytter, hvor de altså må vokse på en annen plante for å kunne overleve. Mange planter i orkidé- og ananasfamilien lever utelukkende på andre planter, og i regnskoger finnes man svært mange epifytter fra disse to familiene. Ofte ser man utallige planter som vokser på de store trærne i regnskoger.
I Norge har vi ingen blomsterplanter som er obligate epifytter, men vi har mange typer lav og mose som kun vokser på trær og planter, og som aldri vil klare å etablere seg på bakken.
Hemiepifytter
Hemiepifytter er planter som kun lever én del av livet sitt som epifytter, og den andre delen i jordsmonnet. Den ene gruppen hemiepifytter heter primære hemiepifytter som begynner livssyklusen sin som en epifytt, men som på et punkt utvikler røtter som fester seg i jordsmonnet. Det beste eksempelet er kvelerfiken (Ficus spp.) som starter livet som en epifytt på stammen til et tre, og gradvis omkranser det og etter hvert dekker hele treet den vokste på, samtidig som den vokser ned mot bakken og fester røtter i jordsmonnet. Til tross for at kvelerfiken ofte dreper treet den vokser rundt, regnes den ikke som en ekte parasitt siden treet på innsiden ikke dør som en angrep fra kvelerfikenen.
Den andre typen hemiepifytt heter sekundære hemiepifytter, og fungerer omvendt ved at den starter livet sitt i jordsmonnet, men på et punkt vokser seg opp i høyden og gir slipp på rotsystemet sitt. Den kjente stueplanten vindusblad / monstera (Monstera deliciosa) lever et slikt liv i sitt naturlige habitat i Mellom- og Sør-Amerika, og vil vokse oppover ved å tviste seg rundt lianer og stammer for å komme opp til et område som er mer solrikt enn bakken. Den gir slipp på røttene i jorda, og utvikler et omfattende rotsystem som omfavner greiner og stammer.
Hemiepifytter er noe man først og fremst finner i regnskoger og lignende habitat hvor det er svært lite tilgjengelig lys. Her bruker plantene dette som en strategi for å få tak i lys i et nødvendig stadium i livssyklusen sin. Her i Norge har vi ingen ekte hemiepifytter.