Habituering er når et dyr gradvis slutter å reagere på gjentatt stimuli. Ofte brukes det innenfor biologien om situasjoner hvor dyr slutter å reagere på situasjoner eller ting som normalt ville skapt en fryktreaksjon, siden dyret over tid lærer at denne tingen ikke er farlig.
For at et dyr skal habitueres må det utsettes for dette stimuliet over tid, og stimuliet må verken ha positive eller negativt konsekvenser. Over tid vil dyrets respons bli gradvis svakere, og potensielt slutter det helt med reaksjoner.
Det er en ganske vanlig problemstilling at dyr habitueres til mennesker. Da vil de rett og slett ha nok møter med mennesker til at de slutter å se på dem som farlige, og for eksempel slutter å gjemme seg eller løpe vekk når de møter mennesker. Dette kan noen ganger være ufarlig, mens det andre ganger kan føre til enten fare eller konflikt.
Habituering kan riktignok også gå andre veien, at mennesker blir habituering mot visse arter, og slutter å opptre så forsiktig som man bør i møte med et slikt dyr.
Det er ikke slik at habituering kun er å gjøre dyr vant til mennesker, men de kan også habitueres til objekter eller situasjoner som ellers ville vært skumle. For eksempel kan dyr habitueres til lyder som togfløyter eller et helikopter som flyr over dem. Det kan også være helt naturlige ting de habitueres til, som blader som faller ned fra trær, bråk fra torden, eller ulike typer vær.
Eksempler på habituering
Dyr i bybildet
Når man ferdes i byer, blir det raskt veldig tydelig at dyrene er habituert til å tåle å være tett på mennesker. Disse har rett og slett lært at mennesker ikke er farlige, og stikker ikke av før vi blir veldig tett på dem. Om du tar en tur til næreste by vil du raskt merke at byduer (Columba livia domestica), gråspurv (Passer domesticus), svarttrost (Turdus merula), ulike måker og andre fugler ikke er mye redd for deg før du kommer ganske tett på. Dersom du møter samme arten i mer naturlige omgivelser vil de fly vekk mye tidligere enn sine motstykker i byen.
Det gjelder heller ikke bare fugler; i mange byer er det normalt med tettgående pattedyr som rødrev (Vulpes vulpes), grevling (Meles meles), rotter (Rattus norvegicus), ulike arter ekorn, eller som i den japanske byen Nara hvor sikahjort (Cervus nippon) finnes overalt i bybildet. Møter du noen av disse artene i naturen uten at de har denne habitueringen til mennesker, vil de rømme avgårde lenge før du kommer tett på dem, mens de habituerte byvariantene ikke rømmer like raskt.
Dyr i bybildet er dessuten også habituert til lyder og situasjoner også, ikke bare møter med mennesker. Man vil for eksempel raskt legge merke til at dyr i bybildet ikke bryr seg stort om trafikk, lyden av kirkeklokker eller tog som kommer susende forbi.
Store rovdyr som blir uredde for mennesker
De fleste store rovdyr har en naturlig skyhet mot mennesker, som brunbjørnen (Ursus arctos) eller ulven (Canis lupus) i våre egne skoger. Disse vil stort sett alltid stikke av i god tid når de oppdager et menneske, men som med andre dyr kan også store rovdyr habitueres ved å møte mennesker mange ganger.
Så har man noen av disse store rovdyrene som blir habituert til mennesker da. Dette kan skje ved at de ferdes i urbane områder, eller ved at mennesker kommer i kontakt med dem ute i skogen. Ved mange slike gjentatte møter kan man oppleve at dyrene habitueres til å møte mennesker, og til slutt slutter de å løpe vekk når de møter en turgåer.
Rovdyrene i norske skoger ser heldigvis ut til å ha høy terskel for å habitueres til å møte mennesker, men på andre siden av dammen er saken litt annerledes. Der har man arter som svartbjørn (Ursus americanus) som lar seg habituere relativt enkelt. Den kan for eksempel fort bli vant til turgåere og campere, og når den er habituert nok kan den finne på å for eksempel oppsøke en campingplass for å spise rester av grillmaten. Disse bjørnene har dessuten større risiko for angrep mot mennesker enn vår egen brunbjørn, noe som naturligvis ikke er spesielt fint for de som angripes.
Tilsvarende har man habituerte brunbjørner i Brooks Falls og andre områder hvor det ferdes mange turister. Dette er de klassiske laksespisende bjørnene som har tusenvis av turister som kommer og ser på at de fanger mat. Her kan man ofte bare være noen få meter unna bjørnen uten at den bryr seg noe som helst om deg. Disse har en skikkelig erketypisk habitueringsrespons ved at de altså gir totalt blanke i at du er rett ved siden av dem, og lar seg ikke påvirke i det hele tatt.
Isbjørn som ikke frykter skudd
En annen type bjørn som lar seg habituere er isbjørn (Ursus maritimus). Ja, det blir mye bjørn her, men det er fordi de er så intelligente at de raskt kan lære seg om noe ikke påvirker dem. Uansett, når man møter en isbjørn som blir for nysgjerrig på deg på Svalbard er første steg å bruke et skytevåpen i lufta. Dette høye smellet skremmer isbjørnen, og den løper vekk i frykt for det høye smellet.
Dette er jo en god respons; en høy og skummel lyd bør de stikke vekk fra. Problemet er bare når dette skjer igjen og igjen, og til slutt lærer isbjørnen at disse høye smellene egentlig ikke medfører noen fare. Da får man plutselig en skummel situasjon med en isbjørn som ikke lenger frykter varselsskudd, og dette kan være en direkte livsfare for menneskene den møter.
En habituert isbjørn ender dessverre ofte med at isbjørnen blir skutt og drept, enten preventivt fordi man frykter at den kommer til å utgjøre en fare, eller i nødverge ved at den ikke stikker vekk når den kommer for tett på mennesker.